Mr.Barillions første møte med verden som
vi kjenner den fant sted en gang i løpet av høsten i det herrens år
1979. Ryktene skal ha det til at det var en solfylt dag, men dette er
foreløpig ikke blitt bekreftet.
At familien generelt var sterkt musikalsk belastet påførte den unge Herr
Barillion uungåelig mén; og hjernevaskingen var et faktum fra tidlig
alder: alt ble brukt som gitar; alt ble brukt som mikrofon; -og samtlige
trestubber med Husnes-røtter (Mr.Barillions fødested, red.anm.) ble
brukt som scene.
Allerede før sin 10 års-dag holdt
han sin første -egne- gitar. Da var det gjort.
Big Time.
Mr.Barillions første
virkelige store gjennombrudd i karrièren inntraff da han ble spurt om å
spille i bandet Excez...
Da gikk den lovende Mr.Barillion i 6e klasse, og gutta i Excez gikk i
9e, så det er vel ingen grunn til å betvile hvor stort dette var!
Kanskje skal vi dvele et øyeblikk ved denne hendelsen, og takke høyere
makter for det som nå skal sies: det var heller lite live-gigs; men inn
i granskauen så de øvde! - Muligens har dette bidratt til
Mr.Barillions eminente gitarhåndtering i dag...
Dog var det et band som spilte Guns'n'Roses-cover, og etter 4 år var det
nok. Ikke nok cover-låter, altså. Å neida; i stedet gled Mr.Barillion
inn i Grungen's favn, og dermed ble det påfølgende året brukt på Nirvana
tributes istedet.
Her vil det være på sin plass å skyte inn at Mr.Barillion - vår gitarist
altså - utspilte sin rolle her ikke med gitaren men bak TROMMENE...!
Hmmm. Vi vet ikke helt hvordan vi skal forholde oss til denne
informasjonen, så vi hopper elegant videre
til...
Last Day Lost.
Etter å ha startet LDL sammen med bassisten i det
tidligere nevnte Excez ble sistnevnte etterhvert byttet ut med ... ah!
nei det skal vi avsløre senere. Lang historie kort: det kom inn en
trommis og en bassist. Trommis var nødvendig fordi Mr.Barillion
heldigvis fant tilbake til gitaren sin, - og bassisten som trer inn i
historien på dette tidspunkt var ingen ringere enn Saint B! (Jah! -
bassist i Lucky Lew i dag) Sånn sett er det vel hevet over enhver tvil
at Mr.Barillion og Saint B går i kategorien barndomsvenner. I allefall
er begge to fra Husnes, og det er mer enn godt nok for å kvalifisere.
Last Day Lost varte i tre år før det ble enough already.
Mr.Barillion måtte som alle andre (vel, de
fleste andre i allefall)en snartur innom militæret, men i 1998, da
tjenesten var et tilbakelagt stadium, observerer vi en endring i
mønsteret.
Hvorfor?
Jo fordi mønsteret ikke lenger befant seg på Husnes.
Mr.Barillion, i sin søken etter nye musikalske horisonter, valgte å
pakke sakene sine og dro rett og slett til fuktige Bergen for å bli
berømt.
Hans søken etter medmusikanter å starte band
med endte brått den dagen (muligens solfylt, den også) han traff
multi-talentet Thomas Brodkorb. Et utall kaffe-kopper senere var mange
dristige planer og store drømmer utarbeidet, og rockebandet iTcH var på
vei til å bli født. (Se www.itch.no )
Nok en gang måtte en trommis og bassist
rekrutteres (Thomas var jo vokalist, og kunne jo ikke spille trommer
eller bass når han skulle synge) Aner vi en audition komme opp? Oh yeah.
Seirende ut av denne kom ingen ringere enn Whezz og Saint B (for de litt saktegående av oss kan vi jo presisere "hhv på trommer og bass"), samt
Roger Haaland på gitar.
Litt kjapp hoderegning vil dermed tilsi at der
var TO gitarister.
Mr.Barillion fikk utfolde seg fritt både i
låtskriving og arrangement, og iTcH holdt koken oppe og hadde mange bra
konserter rundt om på Vestlandet... helt til vokalist Thomas sa takk for
seg for å flytte til Oslo i 2005.
Tiltross intens jakt på ny vokalist måtte bandet - ca 18 auditions
senere - innse at ingen kunne måle seg med Thomas.
- og bandet ble offisielt oppløst januar 2006.
Men Mr.Barillion hadde i mellomtiden også glidd inn i Villa:K sitt favntak, og deres musikalske eksperimenter er fremdeles navngjetne. Dog - i og med at rocken ligger dem begge nærmest ble det naturlig å utforske videre ... en sammensmelting av tidligere iTcH og Villa:K var uungåelig.
Dette resulterte i det beste du noen gang vil komme over:
Fear no more - Lucky Lew here!